I nesten hele år, har jeg planlagt å gjøre meg ferdig med den siste sektoren i den store utfordringen, på den internasjonale geocaching-dagen. Så tidlig begynte jeg å legge planer for en tur på Cachetur.no. Det er jo noen flere cacher som er greit å ta med når man først er oppe på et slikt fjell. Og noen på vei hjem igjen også da. Så ble det klart at både magneos og Munkeli ville være med på turen.

En fin liten utsikt

Nå startet dagen for meg allerede klokka 08.00 i det magneos kom for å plukke meg opp, for å ha en rolig men slitsom tur opp til toppen av Solemsvåttan. Der skulle det nemlig være et event vi skulle delta på først. Her hadde Munkeli kastet inn håndkle på denne delen av turen, så det ble bare oss to på vei opp. magneos fikk logget den første i rekka her, men den hadde jeg allerede logget for min del. Så første funn ble Sprek#10 Saksvik – Solemsvåttan #2. Her var det en del problemer med gps-signalet, for magneos ble etter hvert sendt ut på tur på feil side av gjerdet til og med. Heldigvis gikk det greit nok for meg å finne cachen på rett side, så vi fikk signert loggen. I det vi ordner opp slik at magneos skal få orden på gps’en sin, så kom det noen andre gående også. Det var Laringen og ruol76 som også hadde startet tidlig. Vi ventet litt på de, slik at vi kunne gå litt i følge i alle fall.

Fin sti å gå på

Det var en grei sti å gå videre opp mot Sprek#10 Saksvik – Solemsvåttan #3, men i det vi kommer fram til rett plass, så ledes vi ut på ville veier alle sammen. Vi starter å søke rundt på det som etter hvert viser seg å være feil side av stien til og med. For etter en liten stund, så kom Laringen over på rett side, og da kunne hun jo finne cachen veldig greit 😀

Bilbukk der?

Fram mot neste havnet magneos og undertegnede litt bak de to andre, og selv om vi da kunne se hvor vi mente cachen var, så rakk vi oss ikke helt fram før boksen var funnet. Jaja, det er jo ikke det verste som kan skje heller da. De rakk jo ikke å legge bort Sprek#10 Saksvik – Solemsvåttan #4 uten vår signatur heller 😀

Må cachen graves fram?

Vi gikk rett bort for å logge Sprek#10 Saksvik – Solemsvåttan #5, slik at det bare var to av oss som kom oss inn i skogen. Lurer på om f.eks. magneos ble litt vel drømmende om å ta den gravemaskinen som stod der, og kjøre litt opp med den. For nå var det klart at det ble noen kraftige stigninger som vi skulle komme oss opp.

Litt fascinerende

Bratt var det hele veien opp til Sprek#10 Saksvik – Solemsvåttan #6, der magneos kunne plukke fram cachen enkelt, dog litt før min gps mente den burde være i alle fall. Men jeg er ikke helt i stand til å klage på det så lenge det var et kjapt funn. Vi ble stående der litt, mest for å trekke pusten litt, og da hører vi noen som kommer i mye større fart enn oss nede i bakken. Og det var helt klart ikke noen geocacher som var på stien nå, til det var farten alt for høy, siden det var lenge til eventet enda 😀

Diverse farger

Den siste jeg manglet på rekken opp her var Sprek#10 Saksvik – Solemsvåttan #7. Denne gikk ruol76 rett på, slik at det ble et veldig greit funn. Og da var det bare å følge stien helt opp for min del. De andre fikk med seg de to som jeg allerede hadde logget sammen med Munkeli på en tur for flere år siden. Uten at jeg rakk å komme fram for å hjelpe til stort. Til det er nok formen ikke helt på topp 😀

Cachetur

Vi kom opp på toppen alt for tidlig for starten på Til topps – Solemsvåttan 423 moh, men der hadde allerede mereteba kommet. Jeg gikk opp for å se litt på utsikten, mens resten av deltakerne gikk for å finne den arkiverte multien her oppe. Mens jeg stod der oppe, så ringte de og trengte litt hjelp, så jeg gikk bort sammen med mereteba. Men før jeg hadde rukket å komme helt fram, så hadde de funnet den. Og mens de da gikk gjennom hvem som skulle logge den, og kikket litt i loggboka, så oppdaget de at o’mikk jo allerede hadde logget den. Men det husket han ikke der de lette etter den da. Så gikk vi tilbake til event-plassen, og hadde en riktig trivelig time, der det kom flere som ikke pleier å dukke opp på eventer. Så mye prat, og plutselig var vi over tiden. Sammen med magneos gikk jeg da ned til bilen igjen, for nå regnet vi med at det var en litt utålmodig Munkeli snart.

Og jada, han ringte litt før vi var framme ved bilen. Så var det bare å innom en butikk, plukke opp herren og sette kursen sørover. Hva gjør man ikke av galskap. VI kjørte etter hvert inn i en del regn, og kunne se at det var skyet dit vi skulle. Men at det var så ille, det hadde vi vel ikke helt sett for oss. I alle fall ikke jeg. Men opp skulle vi nå. Et lite stykke fra toppen møter vi en bil som helt klart hadde kjørt seg bort. Mulig han trodde at denne veien gikk over fjellet, for vi måtte forklare at den bare gikk til toppen. På engelsk. Så her var det litt humor for oss etterpå. Og så kom vi oss bort til en plass omkring der startpunktet til multien på Tronfjellet startet. Men å se noe, det var vanskelig gitt. Og det blåste skikkelig kan man si. Munkeli gikk ute og stilte seg opp mot vinden. Lente seg så godt på den, at hadde det plutselig blitt vindstille, så hadde han ramlet i bakken. Så vi fant etterhvert ut at vi i alle fall skulle bort til den andre cachen oppe på denne høyden her, og logge den først.

Inn for signering

Vi kunne sikkert ha parkert nærmere cachen, men det var noe med å faktisk parkere slik at vi både kom oss ut og inn i bilen uten at dørene forsvant. Så da tok vi heller beina fatt, og kunne etter nokså kort tid logge Tron radom. Og den kunne jo også logges mens vi stod under tak da. Men det var ikke nok plass til at vi alle kunne stå under dette taket, så jeg fikk ta bilde av de som logget, se litt på den manglende utsikten, og deretter komme meg inn i bilen litt jeg.

Litt dårlig sikt

Det er klart at det er litt kjedelig å være her oppe, og ikke få logget den cachen vi kom hit for, så vi bestemte oss for om ikke annet finne den informasjonen vi kunne for å regne ut hvor den var, så vi kjørte tilbake til Tronfjellet – TKV008. Men der var det rett og slett så tett med skyer at vi ikke kunne se den antenna vi skulle bruke til å regne ut koordinater en gang. Men Munkeli tok seg en liten runde, og kunne plutselig meddele at han mente han hadde sett hvor cachen befant seg. Så vi gikk ut og ble med han bort. Etter en del venting, så lettet det såpass at vi kunne skimte dette tårnet. Og da måtte vi jo prøve også. Jeg vet ikke hvem som var mest bekymret for de andre: vi som kikket på de to som skulle overnatte i telt der oppe, eller de som så tre røslige mannfolk med en stige ute i vinden. Jaja, vi kom oss nå fram til denne plassen, og stigen ble satt opp. Han med mest klær og hansker fikk æren av å holde stigen, mens magneos klatret opp. Og fikk vinden midt i ansiktet. Han kom ned, og jeg signerte oss inn, siden jeg hadde tørrest hender. Skjønt, det var mer en illusjon tror jeg. Så ble den replassert og vi fikk pakket sammen for å risikere livet på vei mot bilen igjen. Den stod på samme plass, men i det vi sitter inne i den, kjenner vi hvordan vinden tar tak til tider. Greit å være ferdig her oppe nå, selv om det var veldig lite utsikt da.

Uventet bauta

Og det var nesten litt mer utsikt ved Barals utsikt. Om en lettelse fra 5 meter sikt til 50 meter hjalp stort. Men i alle fall var det ikke like mye vind her, så det gikk greit å gå ut for å lete etter cachen. Den ble nå greit funnet, og da kunne jeg i alle fall se hva denne attraksjonen som kartet mitt påstod jeg kunne se på var. Det viste seg å være en bauta og noe som lignet på en liten gravhaug. Og dermed fikk jeg også se litt av bakgrunnen for cachen, selv om jeg ikke fikk med meg den samme utsikten som Baral ville ha vist meg da.

Klart vann

Vi tok naturligvis en rask stopp ved The Road to the Tron Mt. Der ble det bare en liten runde rundt bygningen, siden jeg klarte å velge feil vei. Men det var greit å signere cachen inne i bua da, sikkert på at det var tørt i alle fall. Deretter ble siste cache på fjellet Gutta på tur – til Tronfjellet. Her ble vi vist en skikkelig fin elv, selv om deler av den kom fordi den var blitt demmet opp. Men det klare vannet her var virkelig fint å se på. 🙂

En Reodor Felgen-maskin

En av de få cachene i Alvdal som jeg hadde igjen var Solan Gundersen, så i dag var denne satt på planen. En grei vei å gå ned til disse hoppbakkene som jeg ikke har tenkt på egentlig. Allerede på veien inn ser vi en snøkanon som sikkert kunne vært designet av Reodor Felgen. Men selv om utedoen hadde sett sine bedre dager, så så bakken ut til å kunne fungere greit. vi kom oss nå ned til cachen, og fikk logget den greit. Men da var det på tide med litt mat. Så turen gikk innom Jafs for litt middag.

Etter å ha blitt gode og mette, så var det nesten bare kjøre-turen igjen. Riktignok stoppet vi for å få logget God bok siden en slik løst mystery ikke kan ligge så alt for lenge etter at vi har fått koordinatene, men ellers var det rake veien hjem. For meg ble det da 14 funn i dag, og joda, hele Norge er nå logget, om enn ikke på nett da. Og hele dagens tur, den kan du også finne som en turrapport fra cachetur.no 😀