Stikkord: Sør-Trøndelag (Side 1 av 3)

Søndagsprekenen

Etter noen timer med søvn, så begynte denne leiligheten å lage lyder litt tidligere enn jeg hadde tenkt meg. Det vil si, det var vel ikke akkurat leiligheten som lagde de lydene, men heller flere av de andre som heller ville sove i bilen på vei tilbake 😀 Det ble laget og spist frokost, og vi var ferdig utpakket og utvasket av leiligheten 10 minutter før oppsatt avreisetidspunkt til og med. Så da ble det å sitte ute i bilen og vente på at det kunne komme en for å ta imot betalingen vår. Og han kom litt seinere enn forventet, da han måtte foreta utsjekk på en tysk familie med et rådyr som kjæledyr… Den første delen av turen vår ble dermed preget av en del forslag til hvordan dette kunne foregå 😀

Det skulle handles litt før vi satte kursen tilbake, så vi dro til en butikk etter å ha sørget for at de fikk en tradisjonell cache som jeg allerede hadde tatt. Men i den butikken hadde de ikke det folket ville ha, så vi dro tilbake til den jeg hadde sett for meg når jeg planla turen vår på cachetur.no. Men til tross for mange drøftinger om kvoter som kunne være med i bilen, så ble det handlet mye mindre enn noen hadde tenkt seg.

Den måtte tenke seg litt om

Vi skulle ha en cache til i Sverige før vi satte kursen mot grensa. Svansjökläppsvägen var den første på planen som jeg skulle kunne logge. Vi kjørte ikke helt ut på denne brua, selv om den sikkert hadde tålt det. Jeg klatret ned noen glatte steiner på den siden cachen skulle ligge, litt etter anvisning fra de andre. Men det viste seg ikke å være noen cache der. Men jeg fikk se hvor den var da. Siden det var litt glatt (i regnværet) så kom jeg meg ikke helt opp så fort som jeg tenkte. Dermed tok Hegefo ansvar og klatret ned til rett plass. Så logging ble det. Men mens vi drev på med dette, så hadde ikke alle (les meg) lukket igjen døra på bilen, slik at en litt nysgjerrig rein ville sjekke plassen inne i bilen. Heldigvis fant reinen ut at det ikke var så kjekt å komme seg inn i bilen da. Og AnetteSt ville forsøke å klappe den. Men det ville den ikke være med på, så da løp den litt unna. Jaja, ingen skal si hun ikke jakter på opplevelser 😀

Lite kontrolltårn?

Nå ble det noen nye kilometer i bil, inntil vi kom fram til Brekken flyplass. Her hadde både cachetur.no og min bil-gps store problemer og mente vi måtte gå langt. Men ikke pokker. Her var det jo vei omtrent helt fram til cachen jo. Selv om den naturligvis ikke var asfaltert da. Men det trenger vi jo ikke. Så vi kjørte helt fram til et veldig lite flytårn (i den grad det kan kalles et tårn da), og kunne jo lett finne cachen på det andre stedet den kunne være på. Og så kunne vi jo også kikke litt på den gresskledde flystripa også. Ikke så veldig mye i bruk sånn ut fra lengden på gresset da 🙂

Fint her

Enda litt mer kjøring måtte til før vi kom fram til neste cache ja. Denne gangen var det Strømmeelva som var målet. I det vi parkerte var det flere som kjente seg litt igjen på plassen her. Og med litt mimring kom de fram til at de hadde vært her, gått over brua her, men stoppet før de kom fram til cachen. Mest fordi det var veldig snø her da. Og cachen hadde ikke noe informasjon om den var vintersikker eller ikke. Vi kom inn til et lite område der det helt tydelig var brent bål, da lukta fortsatt hang i lufta her. Men heldigvis hang cachen i et tre ikke så langt unna, så vi kunne greit logge den.

Sjøen var litt gjemt

Også på neste cache så kjente flere av deltakerne seg igjen. Enda en cache de hadde sett etter, men ikke funnet tidligere. Ikke helt konsekvent nullpunkt for noen av oss, og jeg valgte da å tolke hintet veldig bokstavelig. Jeg gikk nemlig opp langs veien for å komme meg så høyt opp som mulig i forhold til gz. Men det ble Hegefo som kunne finne Hittersjøen et lite stykke lengre ned enn det jeg var på. Men dermed ble det jo i alle fall funn på oss. Jeg gjorde et lite forsøk på å se selve sjøen da, men den utsikten var gjengrodd gitt 🙂

Vi dro innom en cache som vi forventet skulle være borte, og som ble arkivert som et resultat av at vi var innom også. Flere i følget hadde logget cachen fra før, så vi kunne greit konstatere at den ikke var tilstede. Og på veien ut fra Røros fikk jeg de andre til å ta turen innom Dører på Røros som de andre hadde logget forrige helg. Jeg hadde behov for en multi denne uken også, da jeg ville ha den for å dekke gull i denne ukens GGA-challenge. Og selv om de hadde funnet den forrige uke, så ble bilen stoppet litt unna gz, slik at jeg fikk beveget meg litt for å få logget den 🙂

Litt vei opp til dette TB-hotellet

Etter å ha passert (og de andre logget) en mystery kom vi inn til Hedmark og dermed Os kommune. Første stopp her ble Os TBH der det var veldig grei parkering. Opp en liten bakke, og der var vi ved et greit tb-hotell ja. Så inn gikk det noen sporbare og ut gikk det noen andre. Så enkelt kan det gjøres 🙂 Så var det problemet med å klare å huske hvor alle disse sporbare kodene ble lagret da. Jaja, det spiller vel ikke så stor rolle om de blir oppdaget eller ikke da 🙂

Litt rar og tøff bru

Vi var også innom en annen tradisjonell cache som jeg har logget i Os, nemlig Os Stasjon. Her ble det en liten løpekonkurranse mellom de to yngste på turen. Og siden de kom raskt tilbake, så fant de nok den cachen også. Ikke så langt unna ville jeg gjerne få logget Os-bruene, da dette også var en cache den samme gjengen hadde logget uken før. Jeg mener jeg har vært ved denne brua før, og at det trolig var et stykke før denne cachen var lagt ut. Men det ble et greit gjensyn og en cache som ble sett med det samme jeg kom til gz i alle fall.

Hengt opp til skrekk og advarsel?

Det er noen avstander på slike turer, og de bør brytes opp med noen cacher. Så da blir det automatisk noen som enkelte har tatt allerede. Så nå var det 2 gamle cacher som stod på planen. Greie funn begge to på den måten. Og mitt neste var Tolga Amfi. Her virka det nesten som om AnetteSt skulle forsøke på en drive-in, men det ble nok litt for vanskelig. Et fint område dette, men jeg ble mer opptatt av at de hadde hengt opp instrumenter i vinduene i bygget ved siden av jeg. Var det til skrekk og advarsel liksom? 😀

Skikkelig rot ja

Bare rot var neste på vår liste nå. Da vi startet turen i går, så var denne ubesøkt på 11 måneder, så jeg var litt usikker på om den faktisk var tilstede. Men det hindrer naturligvis ikke oss i å gjøre et lite forsøk. Og etter et raskt funn, så kunne vi konstatere at denne hadde besøk i går også, så nå er den den mest hyppig besøkte cachen på denne turen 😀

På vei inn til Sverige i går, så mente torfla at hun hadde en DNFFull stopp på sitt kart. Og etter litt diskusjon så viste det seg at det var en annen cache de hadde DNF på forrige helg. Så litt opprydning måtte til. Men nå stod jo denne på planen for i dag, så nå skulle vi se om den ikke kunne bli funnet da. En cache som ligger inne i et lite skogholt kan være litt tidkrevende, men heldigvis så gikk det ikke så veldig lang tid før jeg hadde oppdaget hvor cachen skjulte seg. Så da kunne vi alle slippe det blå fjeset på cache-kartet her 🙂

Etter å ha vært innom en togstasjon, så var det klart for å sette kursen i retning vest igjen. Det vil si, første stopp kom ikke så veldig lenge etter at vi kjørte ut fra Alvdal da, nemlig Plassen #6. Her fant vi dessverre en boks som var ødelagt, og mange loggark spredt litt utover et lite område. Vi plukket de opp, og satte den ødelagte boksen litt inn i et lite rom i busskuret, slik at den skulle være litt i skjul. Det var i alle fall ingen vits i å forsøke å sette den opp på rett plass, så her må eier gjøre noe.

Litt stille kapell

Ved det lille Egnund kapell var det rett og slett bratt. Det var en ganske kraftig stigning opp mot der cachen ligger. Så noe konkurranse om å komme seg først fram til den plassen, det ble det da ikke. Men funn ble det nå i alle fall, og kapellet gjemte seg selv på en ganske fin måte også, synes nå jeg da. Ikke akkurat en prangende kirke dette nei 🙂

Badestrand?

Av og til må man ta en liten avstikker. Det må inn noen cacher på en så lang biltur. Så derfor kjørte vi av hovedveien og inn til Kvanslettbrua også. En cache med 3 stjerner i vanskelighetsgrad må jo kunne finnes når vi er så mange på tur. Og det ble den. Til og med så raskt at ikke alle rakk seg ut av bilen en gang. Jeg så litt på denne elva som gikk forbi da, greit å få noen inntrykk av plassen også, sånn før vi kjørte videre 🙂

En disse?

Neste stopp ble en stor favoritt for flere. Vi dro nemlig til NWG #16 Folldal Mine and View, en cache fra 2006. Og her kom vi til et fint sted. Vi tok turen opp til cachen først, og gikk dermed gjennom litt av en natursti som noen hadde satt opp i stien her. Og etter å ha funnet cachen, og signert loggen, kunne vi nyte litt av utsikten før vi gikk ned til området igjen. Dessverre hadde toget som gikk inn i den nedlagte gruva gått mens vi var oppe ved cachen, og det tok litt lang tid før det neste gikk, så da måtte jo en annen togvogn prøve-sittes i stedet da. 🙂 Deretter gikk turen litt rundt på området til AnetteSt og Hegefo fant sin egen lille huske de ville prøve. Mario-kart ja 😀 Og på tur ut av området, så stoppet vi for et skikkelig utsiktsbilde ved parkeringen også. Så det ble et soleklart favorittpoeng som ble lagt igjen her.

Dagens stopp i Oppland var en cache langs jernbanelinja som jeg har plukket før, så det ble å sørge for at den ble raskt funnet. Og deretter bare komme seg inn i Trøndelag igjen. Her foretok vi et stopp ved souvernirshop, der vi måtte lete en del før vi omsider kunne plukke fram cachen gitt. Men vi skulle jo ikke gi oss så lett heller da. Godt det ikke var så mange inne på den butikken på andre siden av veien, der vi gikk og saumfarte dette strømhuset 😀

Nå var vi begynt å bli litt sultne, men vi bestemte oss for å ta turen ut til de to cachene i Møre og Romsdal før det ble noe mat. På veien innover hadde jeg litt kontakt med Kawlii om forventet ankomst til parkeringen vi skulle foreta oss på den stoppen. Uten at alle (noen) i bilen fikk det med seg. Så ved parkeringen fikk jeg med meg det som vi trengte til cachen, og så gikk vi inn via Rusletur langs Driva og inn til Gøy med Driva. Disse to hadde jeg logget i fjor, så det var for at de andre skulle få nok fylker nå da. Og i det vi står og holder på med felt-oppgaven på den siste cachen, så kommer Kawlii ut og serverer nystekte boller til oss. Det er snakk om service det. Og når vi sliter litt med å få tak i beholderen, så henter hun litt ekstra ting for å få den løs også. Så dermed får vi tak i beholderen, signert den, samt sjekket om koordineringen mellom tur-deltakerne er god nok. Det er vel ikke til å stikke under en stol at noen nok synes det kunne vært litt mer koordinering 😀

Litt bortgjemt denne stasjonen 🙂

På vei inn til Trøndelag igjen, kommer temaet mat opp. Det eneste forslaget som kommer opp er å spise etter at vi hadde passert Oppdal, så da ble det besøkt en mystery der det nesten klarte å bli en drive-in, før vi dro opp til Fagerhaug stasjon. Der ble det litt leting før Hegefo var på rett plass, og så ble det mat på serveringsstedet like ved. Vel var vi sultne, men det burde vi kanskje ikke ha gjort? Etter mye tenking, så ble det bestilt mat av noen som det viste seg at de ikke hadde allikevel. Dermed måtte de bestille noe annet, og havnet bakerst i køen på kjøkkenet. Jeg fant lite jeg hadde lyst på av de rettene der, så jeg endte opp med en litt dårlig grillet panini som stilnet magen litt i alle fall. Mens AnetteSt valgte en pølse som hun nok fortsatt angrer på…..

Nå skulle vi videre opp til det som før var Nord-Trøndelag, for i denne challengen er jo fortsatt Trøndelag delt i to. Så vi dro til Stjørdal kommune. Første cache der var Alchemy. Jeg hadde sett på kartet hvordan vi burde kjøre, så det ble parkert på grei plass. Vi fikk beskjed om å kjappe oss litt i letingen, av en eller annen grunn 😉 Jeg trodde jeg visste hvor den var, men der endte jeg opp noen meter unna gz. Men det tok ikke lange stunden før den var lokalisert på veldig gode koordinater. Så da var det bare raskt inn i bilen.

Nå begynte spørsmålet om en bensinstasjon og melde seg, men først skulle vi plukke Hvor i all verden? også. Vi kom oss så tett inn på den som vi kunne med bil, og deretter var det full fart for å lete etter den. Heldigvis tok det ikke så mange sekundene før den var funnet (selv om noen nok syntes det var veldig mange sekunder da. Men så kunne vi sette kursen mot Orkanger igjen, dog med et par stopp som ikke var cache-relaterte på veien…

For meg så ble dette da 18 funn i dag, og dermed en god cache-dag i veldig godt selskap. Og hvem vet hvor lenge det er til neste tur av denne typen går av stabelen?

Lørdagsberetningen

Litt etter skjema, ca klokka 15.15 var bilen til AnetteSt okkupert av gjengen som denne helgen skulle logge under nicket LAKKTH. Dette var da livgi, AnetteSt, kirf, Korsgat, torfla og Hegefo. Dagens mål var å få de fem andre kvalifisert til Challenge: 5 Fylker i Midt-Norge i løpet av 1 dag. For å klare dette var naturligvis en plan laget på cachetur.no som skulle sikre både kjørerute, en tidsplan og at alle fem fikk funn i alle fem fylkene. For noen har cachet mer enn andre i disse områdene vi skulle gjennom…

Sliter Liv litt med brua?

Vi startet med å kjøre fra Orkanger og inn i Møre og Romsdal. Nærmere bestemt skulle vi inn i Sunndal kommune. Det var det nærmeste jeg kunne finne som ikke minst en av de andre hadde plukket fra før av. Så da fikk det jo bare være at jeg hadde funnet Velkommen til Brooklyn på en tidligere tur. Jeg skulle tross alt ikke kvalifisere flere ganger 🙂 Det ble en lang kjøretur nedover, men humoren satt løst, med gode historier, noe mimring, noe alvor og mest latter. Så fram kom vi, og tok turen over Brooklyn bro. Ikke alle var like trygge på veien over, og noen syntes det svaiet en del etter at vi kom på jorda igjen også. Men cachen var fortsatt der, så det første fylket var sikret.

Denne siden av kirken var bedre 🙂

Etter enda flere mil var vi framme i Dovre kommune også. Der ble det en snartur bortom Hjerkinn railway station – Lynvilja #4 for å sikre et funn for kirf i dette fylket også. Siden jeg har vært innom her før, så tok det null tid å plukke denne fram i dag også. Og etter signeringen gikk turen videre opp til Eysteinkyrkja på Dovre. Denne har jeg sett på kartet flere ganger mens jeg har kjørt forbi her, men aldri svingt innom. Men i dag fikk den litt merkelige kirka et lite besøk. På kartet mitt så det ut som denne lå like ved toalettet, men der fant jeg ingen cache. Men kirf kunne jo plukke den fram når hun bare fikk tenkt seg litt om 😀

Litt vann er alltid fint

Deretter gikk turen ned til Eysteinkyrkja(Myter og sagn over Dovrefjell 25/25). Her ble det et kjapt funn gjort av livgi. Deretter kunne vi kikke litt på den nevnte kirka i en annen posisjon. Og denne posisjonen likte jeg bygningen bedre i. Nå så den mye mer majestetisk ut der den stod 🙂 Og med den framtoningen, så legger jo folk merke til den, så det er kanskje ikke så viktig at baksiden ser like kul ut da…

Hva kan man skyte med denne?

Så var vi klar for det tredje fylket, nemlig Hedmark. Opptil flere i følget hadde aldri logget Folldal kommune heller, så det ble opptil flere gode ting her. Vi startet med Folldal Skytterlag som dermed skulle sikre fylket for alle sammen. Etter å ha kjørt så nærme som vi kom, så var det en smal sak å komme seg fram til cachen. Greit funn med andre ord. Jeg måtte også benytte sjansen til å se litt over på dette skytefeltet når jeg først var her da. Og naturligvis fikk jeg noen sære tanker når jeg så at de skyter over elva her. Er det da snakk om å ha en noe annerledes form for triatlon her, der spenningsmomentet i større grad blir hvem som i det hele tatt kommer seg opp til standplass? 😀

Litt av en grop

Videre skulle vi også innom Stasjonen hass Arne Best som ikke så ut som noe særlig til stasjon lenger spør du meg. Men en cache som ikke helt passet til hintet lengre ble i alle fall signert. Og da kunne vi dra innom På tur til Einunndalen fra Moskaret også. Her ble det nesten en berg og dalbane å gå, for det var en skikkelig grop som var like ved cachen. Hegefo hoppa nedi, og det var så vidt jeg så panna hennes der hun stod. Jaggu godt for henne at det ikke var noe der som hun satt seg fast i, for jeg er ikke sikker på om vi hadde fått henne opp igjen 😉

Litt støvete bøker 🙂

Inn i Alvdal kommune står det Mjølkerampebiblioteket som naturligvis måtte få et besøk. Noen støvete bøker må man jo si dette biblioteket hadde, men når det bare er å bytte til seg, legge igjen eller ta med seg bøker må jo ikke alt være helt sterilt heller. Et solcellepanel fanget strøm til lysene som vi ikke trengte å ha på i alle fall. Men vi måtte naturligvis sjekke ut skapene som stod her for å se innholdet da.

Kveld med flott vær

Nå var det på tide å ta turen innom det som i denne utfordringen fortsatt er et eget fylke, nemlig Sør-Trøndelag. Vi var i Røros kommune og her var det temmelig rensket opp av cacher som var veinære nok for denne kvelden her. Så vi endte opp med å kjøre noen kilometer på en grusvei for å komme fram til Engan. Et funn der det mest spennende var den nylagte grusen som vi kjente vi sank ned i, i det vi gikk ut på den 🙂

De har stått litt når trærne kommer opp

Dagens siste fylke skulle være Jämtland län der vi skulle inn i Härjedalen kommun. Også her var det mye som ikke var aktuelt for denne challengen, så vi måtte et stykke innover før vi kom til West Side Defence I. Dette var et skikkelig kult sted for meg. Jeg har sett noen lignende ting tidligere, men en så lang rekke med «tenner» var kult. Og så kom vi også opp til en bunker som det fristet litt å gå inn i, samt en liten metal-sopp som jeg lurer på var en eller annen form for lufteluke der. Og med dette funnet hadde de kvalifisert seg for dagens challenge. 🙂

God reklame

Vi hadde dog enda en cache på planen for dagen, nemlig Hamrafjället. Her ble det et raskt funn av cache, og litt kikking på de skiltene som pekte mot en jernalder-tur. Jeg vet ikke om det helt var alvor bak spørsmålet fra AnetteSt om hvor langt det var til den jernalder-plassen. Men jeg er helt enig i at det fristet litt med en tur dit. Det er ikke helt usannsynlig at jeg vil ta turen dit en gang i framtida nei. 🙂

Flott solnedgang

Nå var tiden kommet til å sjekke inn på Funäs Ski Lodge som skulle gi oss tak over hodet for natten. Vi kom fram til og med litt før jeg hadde trodd, sånn tidsmessig. Og etter litt sightseeing i leiligheten, og litt kveldsmat, så ble det greit å legge seg også. For min del tok jeg med meg 9 funn inn i solnedgangen. 🙂

Planet-jakt i en stjerne

Planet-jakten

Når Groundspeak legger opp til en storstilt kampanje der man skal ut og jakte planeter ved hjelp av å finne cacher, delta på eventer og legge fra seg travel-bugs, så er det klart at man blir litt nysgjerrig på hva som skal til for å komme fram til den siste planeten i rekka. Det vil si Pluto i dette tilfellet. Pluto er planet nummer ni i rekka, og om denne blir nådd, så får man enda et suvenir for å ha gjennomført hele. Et suvenir for hver planet og et for oppdraget vil jo si 10 suvenirer, og det må man jo få med seg 🙂

Nå er jeg så heldig at jeg har både gale venner og gale venner, så det kan bli noen turer av dette. Og etter en liten gjennomgang av kalenderen, så fant jeg ut at også AnetteSt hadde noen ettermiddager ledig allerede første uka. Og hun har en del mangler i sin matrise som vi kunne dekke opp. Og da så jeg mitt snitt til å legge noen planer slik at jeg kunne få litt drahjelp til å få logget noen cacher som den andre gale gjengen min allerede hadde logget 🙂 Så dermed ble det til at jeg kikket litt på kartet og fant fram en stjerne. Det må jo passe i jakten på planetene 😀

En plan som kunne strekke seg over flere dager ble laget på cachetur.no, nær sagt som vanlig, og kveldene ble satt av. Jeg måtte jo naturligvis lokke med mer enn de cachene jeg selv manglet, men bonusen for meg ble en artig tur med kule folk, så derfor så jeg overhode ikke mørkt på antall funn jeg selv ville få nei. Så derfor ble jeg da plukket opp rett etter jobb av AnetteSt med kirf og livgi i bilen fra før. Og vi dro for å hente med oss MeSs8 på vei opp til første cache. Så i det klokka var rundt 16.00, så var vi i gang med å plukke fram logger rundt ved Jonsvannet. Det eneste vi ikke hadde full kontroll på var været. Men vi hadde da klær som passet til det (sånn nesten i alle fall)

Vi startet med et par cacher fra Listig som jeg hadde fra før, og dermed ble det jo noen enkle funn der. Deretter stod det litt treklatring på planen i form av Jonsvannet. Der ble det omtrent litt krangling om hvem som skulle klatre, men den delen kunne de jaggu ha spart seg. For i det livgi kommer fram til treet, så kan hun stå på bakken og logge cachen. Snakk om en enkel T4 😀 Så da må hun vente på å få klatre gitt.

Det ble litt klatring

Etter enda et par «gamle» mysteryer, så kom vi fram til den første jeg skulle få logget, nemlig Noli me tangere. Det vil si, vi ble litt usikre på om vi kom oss helt fram med bilen. Men AnetteSt var ikke helt villig til å gi seg så lett. Så etter å ha overrasket en nabo med en liten snu-operasjon, så ble det til at hun rygget bilen bort mot GZ. Og satset på at det ikke kom noen som skulle forbi oss. Det ble en del leting etter denne, da vi ikke hadde helt et klart punkt for hvor den måtte være. Vi havnet liksom midt mellom flere potensielle steder. Men mens jeg forsøkte å ringe en tidligere finner, så klarte noen med skarpt nok syn å finne ut hvor den var, så da trengte vi bare å sende AnetteSt opp i treet. Og dermed hadde jeg fått dagens første poeng på planetjakten, og sammen med de 15 poengene jeg fikk for eventet i går, så var jeg nå passert Mercur og på vei mot Mars 😀

En nå uløselig mystery (tror jeg i alle fall) skulle nå også damene få logget. WW2 SIS Radiosamband var ikke dagens enkleste å bevege seg inn til. Sporene etter oss så vel ut som noen skadeskutte bjørner på vei inn i dyp snø for å finne hiet vi aldri burde gått ut av. Men dyp snø kunne da ikke hindre et funn, det er bare en ekstra liten utfordring det. Men når jeg ser at de som normalt sett omtrent flyter over snøen, de forsvinner lengre og lengre ned, så vet jeg at det var et stort sjakktrekk å ha på seg en utebukse og støvler i alle fall 😀

Etter enda et raskt funn av en annen cache, så kom vi fram til Prim. Dette skulle ha vært et veldig enkelt funn for damene, men neida. De måtte lete og lete. Faktisk så lenge at en traktor kom for å se hva de drev på med. Det viste seg at det var eieren av døren (og resten av huset også da) som lurte litt på hvorfor kirf og livgi stod der og fjernet den isolasjonen han hadde nylig lagt inn over denne døren. Han fikk en forklaring på dette, og sa seg fornøyd med det. Særlig siden isolasjonen ble lagt tilbake også. Men dermed ble det jo et blått sur-fjes her for de da.

Hvor skal man gå om man ikke skal gå i løypa da?

Da var vi oppe ved Vassdalen skiarena, og etter at den tradisjonelle cachen var funnet fram, og en annen mystery i området var logget, så kunne jeg også få et nytt funn. Summetonen var forsåvidt en helt grei cache å finne den, selv om den hang litt lavere enn jeg hadde sett for meg med tanke på at den skal være snøsikker. Men vi klarte jo å få den fram. Så var neste cache Ikke gå i løypa! Her så jeg i alle fall veldig skeptisk ut til å bare følge pila på gps’en, så da valgte vi ikke å følge henstillingen til cachetittelen, og gikk i stedet i løypa helt til vi kom bort til cachen. Den kunne vi jo se på avstand når vi visste hva vi skulle lete etter og ca hvor den skulle være. Så fikk det heller være at vi fant en annen vei som ikke gjorde at vi gikk så mye i løypa på vei tilbake til bilen igjen 😉

Også et sted å snakke i telefonen….

Min neste nye cache ble Du kommer ikke høyere, unntatt i den andre. Her så vi oss ut en parkering som virket som en grei plass å parkere på, og gikk først over litt løs og våt snø til vi var over i en trase med litt fastere snø. Ikke helt fast, men litt fastere i alle fall. Så da ble det klart at ikke alle klarer å la andre gå i fred heller. Så det endte med at livgi og AnetteSt forsøkte å få den andre ut i snøen. Og begge lyktes med det også. 😀 Etter en god stund med vandring på det litt fastere underlaget, så kom turen til en strekning med ikke helt like god preparering. Det vil si, det er vel en liten overdrivelse å påstå at det i det hele tatt var noe som helst preparering der. Det ble en skikkelig dypsnø-tur. Vi startet friskt på, men en etter en måtte man over i krabbing for i det hele tatt å komme framover. Og fram skulle vi jo. AnetteSt klatret opp for å signere loggen igjen, og så skjedde det som vi spøkte med at kunne skje. Mens hun satt der oppe i treet, ringte megleren for å informere om hvordan dagens visning av huset hun holder på å selge gikk. Så da ble hun sittende der oppe en god stund. For hun svarte naturligvis på den samtalen før hun signerte loggen også 😀

Vi konkluderte med at det var et par cacher vi nå hoppet elegant over, og heller tar de i litt mindre snø. Det fristet ikke like mye å gå etter de nå i dag. Så da ble det noen mer tilnærmet drive-ins på veien videre. Etter noen av de jeg hadde tatt allerede, så kom turen til Trondheim. Her måtte vi virkelig ha gjort inntrykk på passerende biler, for de bildene som ble tatt her, de så ut til å vise noe helt annet enn det som faktisk foregikk. Mye latter under signeringen, og ikke minst når bildene ble delt etterpå 😀

Vi vandrer med fredig mot….

Den siste cachen for meg her oppe ved dette vannet ble Det siste måltid – Listigs matgåte #2. Her har jeg sett denne når jeg har kjørt forbi (på gps’en altså, ikke selve cachen), men aldri klart kunststykket å signere loggen. Men i dag ble det et stopp her. Det vil si, vi stoppet litt unna da. Nokså grei vei til cachen, men det var litt muligheter for krumspring allikevel, så da var det noen som gjorde det. Enkelte har litt for mye energi….. Men vi kom oss fram til det som virket å være en grei plass for å grille noen pølser på 😀

Etter enda en mystery til, så var det på tide å sette kursen et annet sted i kommunen. I går skulle jeg nemlig ha vært en tur ut sammen med magneos og Munkeli for å plukke noen mystery i forbindelse med eventet. Nå ble det ikke noe av den turen, men deler av den skulle vi gjennomføre i kveld. Og dagens første tur-følge var gjerne med på ideen. Jeg kontaktet de to herrene, og fikk beskjed om at de ikke helt var klare for turen enda. Så derfor tok vi en tur innom et par andre plasser på veien over byen. For MeSs8 hadde det nå klart for seg at hun snart skulle runde 2000 funn. Og til den ville hun ha en multi-cache. Så vi forsøkte å samle inn noen cacher til henne nå. Men det ble bare med ett funn. Men det var nå bedre en ingen funn i alle fall.

Det måtte bli en engel på denne turen også

Oppe på en parkeringsplass i Bymarka møtte vi så de nevnte herrene magneos og Munkeli. Førstnevnte hadde iført seg truger for anledningen. Kanskje det hadde vært noe for flere av oss? Men det var det med å få trugene til å passe da. Han klaget litt over hvordan de satt på. Vi fant ut at han kunne gå litt langs veien uten de først. Da oppdaget han hvorfor de ikke føltes så gode også. Og det hadde ikke noe med trugene å gjøre nei……. 😀 Deretter begynte en strevsom tur. Vi skulle nemlig inn til haaki97’s 2. time i kinesisk. Dette er en vanskelig mystery og løse, men den skulle være enkel å finne. Terrenget var bare 1,5 stjerner. Men der var det helt klart noe feil. For etter å ha forsert en brøytekant på drøye meteren, så sank vi kraftig ned på hvert eneste skritt vi tok. Til og med magneos måtte graves fram, med truger på. og AnetteSt hadde omtrent bare hodet over snøen en kort periode. Så her var det slit for loggen. Vi hadde også fått et lite hint over hva vi skulle lete etter, så det ble mye kikking på det som viste seg å være veldig feil plasser. Men det å gi seg var da vel ikke en opsjon når man har brukt så mye tid på å komme seg til gz… Og etter mye klaging og utbrudd kom det forløsende «Fant den!!!» fra livgi langt unna det vi drev på og lette etter. Da var det jaggu godt og konstatere at vi slapp en sur DNF her. OG på vei tilbake mot bilene, så fant vi jaggu et skispor som vi kunne følge. Det var det med lettere vei ut enn inn da…. 😀

Grav deg ned i tide

Vel tilbake til bilene ble det en liten diskusjon om det var nok caching for i dag. Men det var en til som ventet der ute da…. Så er ventetida over har faktisk ventet i over et år på besøk. Og når vi først var her oppe, så var det jo egentlig litt for galt å la den vente så mye lenger også. Vi fant ut at vi kunne se hvor langt vi kunne gå uten å måtte kravle så mye i snøen i alle fall. Og det gikk da forbausende greit. Vi kunne gå og prate uten å forbanne all snøen nå. I alle fall til vi ikke var så veldig langt unna gz. Der ble det litt mer snø kan du si. Vi trodde vi så cachen oppe i et tre, men i det MeSs8 kikker inn i den cache-beholderen, så var det ikke en cache-beholder. Det var en ekte fuglekasse. Hvorfor skal folk holde på med å henge opp slike kasser like ved cacher. Jeg vet ikke hvem som ble mest skremt av fuglen som var inne i den fuglekassa eller MeSs8. Men lyd ble det i alle fall laget. Etter å ha lett litt mer kom vi jo nå fram til den ekte cachen, og kunne konstatere at loggen ikke var signert på over 1 år heller 😀

Det logges mot 2000

Nå var vi ferdige med dagens cacher, men MeSs8 manglet nå bare 2 funn før hun kunne finne en multi som jubileums-cache. Dermed tok jeg sjåfør-ansvar, og fraktet henne ned til havna via 3 cacher der den siste da fikk æren av å bli MeSs8 sitt funn nummer 2000, nemlig WW2 Sonderabteilung Lola, en cache hun har jobbet med over lengre tid. En verdig milepæl det. Så gratulerer MeSs8 😀

Og for meg, så kunne jeg komme meg hjemover, og konstatere at det ble tilsammen 8 funn på meg i dag, hvorav 1 av de var blitt ensom. Og i jakten på planeter, så har jeg nå passert Saturn med mine 135 poeng 😀 Og nevnte jeg at været ikke helt var det beste?

Det definitive farvel til 2017

Eventdeltakerne kikket opp

Ved midnatt byttet vi ikke bare årstall. Dette klokkeslaget varslet noe mer. Rakettene som tok farvel med året 2017 i minuttene før klokka ble 12, tok også farvel med 2 fylker. I det klokka passerte 00.00 var nemlig både Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag historie. Fra nå var vi samlet i et stort fylke, nemlig Trøndelag. Og en slik anledning måtte jo markeres. Derfor befant jeg meg nå på Steinkjer der Trøndelag fylkes første event ble avholdt. Dette startet klokka 00.01 slik at cacheåret kom fort igang i år. Så mens rakettene smalt rundt ørene på oss, og politiet følte de måtte passe på oss, så kunne 12 geocachere forsøke å si noe til hverandre 😀 Det var tider der det ikke var noe vits i å si noen ting, men allikevel var det en hyggelig halvtime. Og når fyrverkeriet var over, og de fulle menneskene skjønte at jeg ikke var lokalkjent der oppe, så var det på tide å finne veien tilbake hjem igjen.

Etter noen timer med søvn og litt mat, så var det på tide å bevege seg opp til Munkeli for felles avreise sammen med magneos og Snilja for en tur ut til Orkanger. I dag var det CITO der ute, og vi hadde en DNF vi måtte få fjernet. Så mens vi var lastet opp med varmt vann og litt mer utstyr satte vi kursen ut mot Vannlek(kasje) med godt mot med oss også. Vi skulle ikke gå på den samme smellen i dag nei. Vel framme ble det gjort litt forarbeid, og så kunne det varme vannet forsøke å tine cachen…. Joda, det burde holdt med mengden vann, men i dag var det mye mer som rant ut enn det var i går. Så derfor fikk vi ikke tak i noen cache. Men vi klarte å oppdage at den var løsnet, så da måtte vi ty til litt saltvann også. Og med mye nok av dette stoffet, så kunne vi omsider få tak i loggen. Så mens Munkeli stod for signeringen ryddet vi andre opp. Men vi måtte forsikre oss om at han hadde signert den før den ble re-plassert 😀

Kul eventbok

Nå hadde vi ikke andre planer enn å dra til CITO-eventet, så vi ankom gz noe for tidlig. Til og med tidligere enn EO. Hva gjør man da? Jo, vi tok en runde og ryddet det vi så var av søppel vi. Så når HELLO 2018 kunne starte, så var det ikke stort igjen å rydde. Men siden det da var reint, så kunne vi med veldig god samvittighet benytte litt mer av tiden til det sedvanlige pratet om cacher man har besøkt og cacher man vil besøke. Det hender jo man får litt inspirasjon av slikt også. Og tiden gikk som vanlig fort. Plutselig skulle magneos dra, og vi andre måtte pent følge med (vi hadde avtalt det da).

Noen klatrer lettere enn andre

Etter å ha hentet bilen hos Munkeli ble det litt mat før jeg fikk forespørsel fra anestejoh om jeg ville være med på tur inn til de cachene i serien En bortgjemt perle som vi ikke var innom i romjula. Og med en mulighet til å plukke en cache til for meg selv, så ble det lett å si ja til den turen. Denne gangen ble turfølget anestejoh, kirf, livgi og Snilja. Vi startet med å gå omtrent rett inn til nummer 2 i serien. Så kunne heller cacher bli plukket på veien ut igjen. Så dermed ble hele denne serien på nytt besøkt, slik at alle fikk logget de. Deretter gikk turen via de to multiene i dag også. Og fortsatt lyste juletreet 🙂

Jeg dannet baktroppen….

Nå var det på tide for meg å få ryddet denne skogen også, så dermed ble det en liten tur innom Bartejul 17-08 – Finner du dette støtende? også. Vi fulgte noen spor i snøen, men jeg er ikke helt sikker på hvilken gps vedkommende hadde brukt, for det gikk litt hit og litt dit. Og en plass gikk det til og med omtrent helt rundt… Men vi kom oss nå fram til installasjonen, og fikk ut boksen. Da satte anestejoh inn cacheblikket, og forkynte før lokket var tatt av «Æ sjer’n» Så da kunne hun raskt plukke fram loggen og signere oss inn. Deretter fulgte vi sporene tilbake igjen, og kom oss fram til bilen etter en liten stopp på en tradisjonell cache på veien ut.

Siste rakett i 2017 jeg så.

Dermed kunne jeg greit konstatere at årets første dag endte med 4 funn og ingen DNF. Og en god trimtur med på kjøpet. 🙂

Et første farvel til 2017

Dette er en dag med suvenir på. Det er vel også etter manges oppfatning en fin dag å reflektere over det som har vært, og kanskje sette seg nye mål. Nå liker jeg å tro at jeg reflekterer over det jeg har gjort, både titt og ofte, og ikke minst har jeg allerede satt meg nye mål for det kommende året. Så hva skal man da finne på???

Med et event ute på Orkanger, så var jo første del av dagen klar den. Jeg laget meg riktignok en liten tur på cachetur.no for å ha noe og vise de andre, men det ble ikke så veldig mange cachene. Men nok til at turen var verdt det 🙂 Det hele startet med at jeg ville ha et par funn til for å kunne runde 2300 funn i 2017. Så skulle også Munkeli ha noen funn for å nå 1200 funn i samme år. Så på gårsdagens middag ble denne delen av planen spikret med antatt avreise og bestemte cacher vi skulle innom.

Himmelen lovet en god tur

Litt før avtalt tid troppet magneos opp for å hente Snilja og undertegnede. Jeg hadde til alt overmål to termoser med kaffe klar, da det var krav om kaffe fra sjåføren. Nå skulle han innom og tanke litt drivstoff på bilen også, så da fylte han opp koppen der først da. Men så var det bort og få med oss Munkeli med de tilhørende remediene som han skulle stå for. Og så var vi på vei når klokken var 10.30.

Fin paviljong dette

Vi la i vei utover E39 i sedvanlig prat. Det er utrolig hva som kommer ut som kommentarer til tider…. Og vel framme i Orkanger så var første cache Thamspaviljongen. Denne har jeg sett ikke har vært tilgjengelig hele tiden, men nå skulle den være klar. Dermed ville jeg innom denne i dag. Og når Munkeli også har en DNF på den, så var jo han fornøyd med at vi bare kunne plukke den fram i det vi kom dit. Og joda, som vanlig med slike cachebeholdere: det er mye artigere å se på omgivelsene 😀

Vi så bare sola lenger bort

Neste stopp var Kinderegg. Her kjørte vi kanskje litt feil i forhold til kartet, men i det vi kommer inn mot et sted å snu, så ser jeg at vi kanskje kan komme godt til cachen ved å parkere inne på et litt større butikksenter. Så da gjorde vi jo det. Ingen som skulle handle noe allikevel nå i dag 😀 Så etter å ha fått kledd på magneos brodder og Munkeli nok klær, så gikk vi rolig bort mot gz. Siden vi ikke hadde det travelt, så fant vi en grei vei bort, og kunne også konstatere at vi egentlig hadde valgt rett vei. I det jeg skal til å vri på kodelåsen, så er den noe frossen, så vi måtte tine den i hendene før vi kunne få åpnet beholderen. Jeg hadde vel sett for meg hva jeg kom til å oppleve, og joda, jeg hadde rett i mine antakelser. Jeg har jo vært borti lignende cacher, men denne var mer gjennomført. Og etter litt leting, så stod vi nå der med loggen også da. God flyt på cachingen altså 😀

Det er kaldt på camping nå

Deretter la vi turen bort mot Vannlek(kasje) som var planlagt litt på forhånd. Denne står som vintersikker, og joda, vi klarer nå fint å se hvor loggen er. Men å komme til å få logget den var ikke like enkelt. Vi hadde med oss alt vi trengte (trodde vi) og ordnet opp slik at vi skulle ha sett en kork komme til syne. Men ikke det nei…… Den satt tydeligvis fast nede i noe som var godt fryst. Og siden vi ikke skulle demontere noe, så måtte vi bare melde inn en DNF på denne. Så da hadde altså Munkeli like mange DNF i Orkanger allikevel 😀

Det så stille og rolig ut

Nå hadde vi god tid til eventet enda, så Orkanger TB-hotel kunne jo være en grei ting å logge. Så da satte vi oss i bilen og dro til campingen vi. Det var få folk i området, så bilen ble parkert på et greit sted der vi ikke stod i veien for noen. Vel ute av bilen knaket det veldig godt fra elva, og det var litt spennende å se all den isen som rant forbi oss. Men vi måtte jo finne cachen også, selv om jeg et øyeblikk ble mer opptatt av arbeidet til beveren som tydeligvis hadde startet litt tidlig, og nå måttet jobbe en hel etasje ned…. Men uansett, vi kom oss nå fram og fikk det funnet vi ville skrive i også. Kjekt med alt som er unnagjort.

Loggboka ble signert 🙂

Deretter kom tiden til å dra til dagens event, det som for meg ble funn nummer 2300 i år altså, nemlig Goodbye 2017. Vi fikk da tatt en parkering ikke så langt fra gz, og deretter ble det å rusle inn gjennom naboens hage bort til rett plass. Jeg fulgte da bare pila på gps’en jeg 😀 Det var kommet mange allerede, og jeg fant meg en plass der det ikke var så kaldt å stå. Godt dekket av andre cachere i ly av vinden 😉 Der kunne jeg stå og skravle med mange, drikke litt kaffe, se litt på loggboka og ha en trivelig time. Fikk også signert inn i loggboka sånn helt på slutten av eventet, når alle andre hadde signert. Og naturligvis måtte jeg skrive litt på skrå slik at jeg skilte meg litt ut 😀

Deretter var del en av dagens cacheøkt ferdig, og det var best å ta det litt med ro noen timer før neste tur skulle starte 🙂

En romjulstur

Etter å ha planlagt og logget mer enn jeg har cachet, og ikke minst kjent på hvor dårlig luft det var inne på jobben i dag, så var tankene i ferd med å fly ut vinduet i det arbeidsdagen nærmet seg slutten. I kveld var det Romjulstreff ved Theisendammen som jeg hadde tenkt å delta på. Og så hadde jeg en plan om å besøke en annen adventscache sammen med Munkeli etter eventet. Men det var da lenge til eventstart…..

Som en slags reddende engel kom anestejoh inn på messenger, og lurte på noe om den lille løypa «En bortgjemt perle…» På spørsmål om det kunne være en fin tur der nå i dag, så måtte jeg jo si at det var snø der, men at det sikkert var gode stier på det meste av veien. Og før jeg hadde helt tenkt meg om, så var jeg på vei ut fra jobben og opp mot Tilleråsen selv også. Nå mangler jeg kun en cache der oppe, men det er jo turene som teller….

Litt etter forventet ankomsttid dukket anestejoh og kirf opp, og i litt lett snø kunne vi begi oss innover i marka. Etter å ha passert boligområdet og en bikkje på luftetur, så var det bare snø og trær hele veien innover. Skikkelig romjulstemning ble det.

Skikkelig vinterlig i dag

Første stopp var Bartejul 17-02 På vei til perlene som jeg var ved for en drøy uke siden også. En fiffig cache som det ikke tok de to damene så veldig lang tid å finne loggen til. Det var nesten så det tok lengre tid å signere den, da pennen til anestejoh ikke helt ville være med. Deretter gikk turen videre til multiene Bartejul 17-01 – En Bortgjemt Perle Night Cache og Bartejul 17-09 Nærmere kommer du nesten ikke. Den første stod faktisk fortsatt og lyste der inne i skogen, så der hadde Munkeli helt klart ikke hatt helt gode utregninger på hvor lenge batteriet holdt 😀

Vi vurderte et lite øyeblikk å gå etter Bartejul 17-08 – Finner du dette støtende? også, men siden de andre hadde planer om den lille rekka med cacher som gikk i en litt annen retning, så da syntes jeg at vi heller skulle prioritere de. Dermed gikk turen videre innover mot naturreservatet, og En bortgjemt perle #6 som første mål. Det tok ikke så veldig lang tid før cachen var lokalisert, og de fikk signert seg inn i loggen. Vel tilbake på stien spør jeg om de har husket bonus-tallet…. Med det resultat at anestejoh måtte fly opp for å finne tallet. 😀

Tror det er en elv under her….

Deretter var vi innom både En bortgjemt perle #5 og En bortgjemt perle #3 mens vi pratet om alt som den skumle skogen kunne inneholde. Det å vandre på rekke innbefattet at vi måtte prate høyt så ikke det skulle bli stille og skogens lyder komme fram 😉 Og på veien var det naturligvis mye snø og en annerledes opplevelse nå enn da jeg gikk her forrige gang.

Inne ved En bortgjemt perle #3 så jeg litt på klokka, og konstaterte at vi neppe rakk begge de siste i rekka om vi skulle rekke eventet, så jeg fikk de andre med på å snu og rusle utover igjen. Naturligvis måtte jeg forsøke å finne En bortgjemt perle #4 litt sånn på hukommelsen også, og utrolig nok så gikk det fort også. Så dermed hadde de nå klart å få med seg 4 av bonustallene. De siste må vente til en annen dag. Det var langt nok å gå på tur ut også 😀

Trosk stemning med blitz

Vel framme ved parkeringen benyttet jeg anledningen til å sitte på med de videre, da jeg hadde en avtale med Munkeli om å sitte på tilbake etter letterbox’en. Og i og med at vi hadde tid, så kunne jeg få til et lite stopp ved min egen cache Bartejul 17-14 – Stjernesludd slik at jeg kunne få byttet loggen på denne med det samme. Deretter ble turen lagt bort til Theisendammen. Etter å ha funnet en parkeringsplass ble turen lagt ned til fossen nedenfor demningen. Skikkelig flott å se på isen som henger ned over den demningen på vinteren.

anestejoh og kirf hadde en mystery og en multi på blokka før eventet. Og jeg kunne jo like så godt slå følge med de videre. Og siden jeg hadde saks i lomma mi jeg måtte jo fikse loggen på min egen cache som sagt), så kunne jeg hjelpe til med et par småfrosne cacher 🙂

Det kjente pinnedyret var aktivt 🙂

Deretter gikk turen bort til eventet Romjulstreff ved Theisendammen. Vi ankom eventet litt før tiden, men det var allerede mange deltakere. Så her var det bare å sosialisere seg etter at eventboka var signert 🙂 Og til tross for bålet, så ble det mange små ringer rundt om kring i stedet. Og flere deltakere beveget seg mellom ringene, så det ble jo veldig så sosialt også. Et skikkelig trivelig event ble det. Selv om det var noen som var vel aktive da 😀

Når tiden var gått, så ble det å bli med Munkeli og magneos ut på neste tur. Dagens mål etter eventet var Bartejul 17-20 – Nissene på låven. Her var vi advart om føret, så de to andre hadde på seg brodder som nesten Gene Simmons i Kiss kunne misunne dem. De skulle ikke skli nei….. Men hvor lenge var Adam i Paradis da???

Stemplet på dårlig papir

Vi parkerte den ene bilen på oppgitte parkeringskoordinater, og konkluderte med at vi tok sjansen på en litt annen rute mot starten. Så langt så godt. Men ikke så lenge før vi skulle se første refleks, så ble det visst litt for glatt allikevel. Det gikk heldigvis bra, og det var heldigvis ikke meg 😀 Etter det tok vi det veldig med ro, og gikk rolig langs sporet av reflekser til vi kom til en kjempefin låve. Der fikk jeg tak i stemplet og vi kunne signere oss inn i loggboka også. Deretter fikk det være nok. Via oppsamling av biler på ulike steder kom vi oss opp til residensen til Munkeli og fikk en sen julemiddag som belønning for strevet.

Dermed ble det mange meter å gå, for 2 funn i dag. Men med ypperlig selskap på turene, så klager jeg overhode ikke 🙂 Dette var en god utnyttelse av en romjulsdag.

Operasjon fjellredning

Ahh, ferie 🙂 Og hvilken god start på den. Men hvorfor denne overskriften?

Det hele begynte for et par uker siden, når innehaveren av en TB gikk inn på Project-GC og la inn et oppdrag om å redde en forlatt TB som har ligget i en cache urørt i litt for lang tid. Denne henvendelsen hadde magneos fått med seg, og på en kveld oppe hos Munkeli la han fram planen om at de to kunne gå inn til denne cachen og hente ut denne TB’en en dag i ferien deres. Vi kikket litt på kartet sammen, og konkluderte med at både TB og cache nesten var ensom, altså at det ikke hadde vært noe bevegelse på omtrent et år. Så da kunne det jo bli aktuelt med en tur når cachen ble ensom. Jeg ymta frampå om at jeg gjerne ble med på tur, men at jeg ikke hadde fri i uka, og dermed ble det til at vi kunne ta denne turen mot helga i stedet.

Jeg bruker ofte cachetur.no for å planlegge turene, og denne var ingen unntak. Jeg fikk laget en tur med de cachene i området som jeg fant aktuelle, og laget en rute på de, slik at vi fikk 17 mulige cacher på turen, og at den ville ta omtrent en hel dag. Utover den siste uken begynte vi å se på mulighetene for at jeg kunne slutte litt tidligere på jobb i dag, og at vi kom oss avgårde klokka 12. Jeg antok at det skulle gå an, så resten av planleggingen tok sikte på dette. Som et ledd i dette tok vi også kontakt med utlegger av de fleste av cachene som vi hadde på planen for å se om det var noen tips til hvordan vi skulle legge opp ruta med tanke på parkering og slikt. Og årsårlia var ikke vanskelig å be i så måte. Vi kunne til og med muligens få skyss ut til en cache vi ikke hadde på planen (båt var nemlig en nødvendighet der) om vi var interessert i det. Men det vi ikke visste var hvor morsomt årsårlia og joinstevik måtte ha hatt det når de besvarte våre meldinger 😀

For plutselig måtte vi kaste omtrent alle våre planer på dunken, da de to fikk publisert en hel trail på 30 cacher i det området vi skulle. Den publiseringen inneholdt noen bonus-cacher som krevde at vi tok cachene i mer rekkefølge enn vi hadde planlagt en rute, så dermed måtte vi bestemme oss for om vi skulle følge vår egen plan helt og ta cacher på returen som en bonus, eller om vi skulle følge løypa for å få med oss bonus-tall. Vi valgte dermed det siste; det er litt kjipt å ha gått ned en kilometer fra fjellet for å vite at du har passert en cache langs veien som blir en litt irriterende flekk på kartet 😀

Joda, noe overvann var det nok 😀

Det var litt usikkerhet på om jeg kom meg avgårde i rett tid, men heldigvis så gikk alt i boks, så klokka 12.00 var jeg på vei ut i ferie og inn i bilen til magneos. Etter en rask stopp hjemme slik at jeg fikk med meg den ferdigpakkede sekken min var vi innom Munkeli og hentet han før vi kjørte så langt vi kom. Dog etter et lite stopp på en bensinstasjon for å betale bompenger og at jeg fikk feriens første is 🙂 Men ellers var det rett fram til en parkeringsplass som ikke var så veldig stor, men vi fikk satt igjen bilen uten at vi parkerte inn noen i alle fall. Der måtte vi bytte litt skotøy før vi var klare for turen. Vi startet i flott solskinn og med stor optimisme. Første cache ble funnet uten noe problemer i det hele tatt, og klokka var nå 13.48 i det jeg trykket funnet på gps’en.

Hopp og sprett over demningen

Deretter var det bare å begynne å gå langs denne trailen da. Litt vått terreng var det, men det hadde vi jo også forventet. Men vi skulle ikke ha samme tempo som det vi hadde sett at IfKnut hadde hatt i går når han tok FTF på alle 30 i alle fall. Vi skulle nyte litt av utsikten på turen også. Og framme ved cache #2 begynte vi å huske på bonus-tallene igjen. Vi funderte en del på om det hadde vært tall i den første også, og enden på visa ble at Munkeli tok turen tilbake til den første for å finne det. Temmelig unødvendig skulle det vise seg, for som det står i beskrivelsen på bonus-cachene, alle tall står to ganger 😀 Men siden vi ikke hadde fått med oss den biten, så ble det litt venting på oss to andre mens Munkeli fikk teste utholdenhet og akrobatikk litt.

Litt strand litt fra vann

I tillegg til Rensfjelltrailen tok vi også en avstikker bort til Samsjøen 6 – Langs stranda på vår vei. Det var jo egentlig den første cachen vi hadde hatt på vår plan, men ble nå dagens funn nummer 5. Så vi klaget ikke akkurat. Det var jo også både en fin strand vi så vidt var innom, og noe strand-lignende sand som lå litt lenger unna, selv om den var litt bestrødd med kongler.

Fin formasjon av sopp

Deretter fortsatte vi på Rensfjelltrailen med #5. Det gikk over noen myrer og i veldig lite tørt terreng på denne tiden. Men uansett, fine plasser å se på, og når jeg oppdager noen små sopp midt ute i den våte mosen, så må jeg stoppe og ta noen bilder jeg da. Det får ikke hjelpe om de andre ble stående og riste litt på hodet av meg 😀

På veien så vi jo også noen fine furuer, som jeg personlig er litt glad for at utlegger ikke brukte på denne trailen her 😀

En muggler?

Vi hadde jo fått med oss at det kunne være et rikt dyreliv her på denne trailen, og i tillegg til de insektene som tydeligvis holdt til her, så traff vi på den første av de som kunne fotograferes mellom Rensfjelltrail #7 og #8. Etter loggingen av #7 oppdaget vi nemlig en frosk ikke langt unna cachen. Og den satt såpass stille at det var mulig å få tatt et fint bilde av den også.

Fin utsikt ved maten

Deretter bar det over noen provisoriske bruer som gikk over noe rennende vann mens vi gikk for å finne et sted for å ta en liten matbit. Og ved Rensfjelltrail #10 fant vi et greit sted å sitte noen minutter. Fin utsikt mens vi spiste litt mat og møtte noen som hadde vært oppe på fjellet allerede. Jaja, ikke alle kan dra ut så tidlig på dagen 🙂

Han var blitt fuktig i panna gitt 😀

Videre oppover og innover gikk det, til vi hadde logget Rensfjelltrail #12. Da så vi på tallene til bonus-cachen, og konkluderte med at den kunne vi ta på returen. Så hadde vi noe å se fram til da også 🙂 Dermed gikk det plutselig både fort ned og deretter bratt oppover igjen til vi kunne finne #14 i serien. Da ble det til og med så mye bakker at Munkeli ble svett av det, så naturligvis måtte det foreviges så han ikke lenger kan påstå at han er så unik 😀

Sitter stille

Deretter gikk det en del opp igjen, for så å gå nedover igjen også. Det var liksom ikke en helt rett og slak vei oppover dette. Og til tider var det også enda mer fuktig i bakken. Til og med så fuktig at det begynte å komme noen treplanker som var satt sammen til broer over de verste partiene. Underveis måtte vi stoppe opp og ta noen hvilepauser også. Og rett og slett lytte til naturen. Diverse fugler lagde lyder også, nemlig. Og med magneos som guide fikk vi vite litt om hvilke fugler det var også. Og på stoppet mellom #16 og #17 oppdaget Munkeli noen fugler som ble sittende i et par tre litt unna. De satt lenge og temmelig stille også. Magneos mente det var lavskriker, og jeg har ikke noe å motsi han på det for. Jeg fikk heldigvis tatt noen bilder av de der de satt 🙂

En liten tur-varde

Etter litt måtte vi få i oss litt mer mat, så det ble en liten rast. Og siden det begynte å komme noen regndråper ble det påkledning av en jakke på meg, mens Munkeli trengte å få på seg fullt vinterutstyr. Enkelte er litt mer frossen enn andre 🙂 Men vi fant ut at vi skulle ta en til mens vi så hvor langt opp vi ville gå. Så dermed ble det både innom #19 og Samsjøen 18 – Dametur. Sistnevnte cache ble det riktignok en del mer leting etter, men ikke så alt for mye mer da. Men det var nok den vanskeligste å lete etter på turen.

Det var mange flate steiner som lå her 😀

Oppe ved Rensfjelltrail #20 måtte vi ta nok en liten rådslagning om vi skulle gå videre. Regnet gav seg ikke, men vi ville ikke gi oss helt enda. Oppe ved #21 kunne vi se at det var lysning bak oss, men det hjalp jo ikke oss. Vi passerte en nydelig dam i regnværet, og jeg kunne gjerne ha tenkt meg å kunne sitte der og slappe av litt. Men videre? Jo det måtte vi 🙂 Vi kom oss opp til #23 før vi måtte ta en liten matbit til, og der hadde krampa kommet og tatt tak i foten til magneos. Og da ble det en kort rådslagning der vi bestemte oss for å avbryte redningsoppdraget, og heller komme oss ned helskinnet. Jeg innrømmer at jeg gjerne hadde fortsatt videre, men som vanlig liker jeg bedre turer sammen med andre, så det var helt enstemmig at vi tok fatt på veien nedover igjen. Da var klokka blitt 17:56, og vi hadde brukt litt over 4 timer på veien opp hit. Og mottoet ble: Det er ingen skam å snu, for vi har ikke noe å grave oss ned med 😀

Spiller de ball her?

Turen nedover gikk i et fortsatt greit tempo, og etter en liten time fant vi ut at vi skulle ta oss en liten tur inn mot Samsjøen 5 – Øvre Balltjern. Vi tok derfor av stien og dro gjennom myra ned mot dette tjernet. Der fant vi en liten grillplass, en cache og mye insekter. Så vi orket ikke bli her så veldig lenge.

Hytta

Nå skulle vi legge veien inn til Årsårlia, hytta til dagens utleggere. Og på veien dit kunne vi omsider gå innom Rensfjelltrail #13 Bonuscache som vi jo hadde hoppet over på veien opp. Litt virring rundt inntil jeg kunne opplyse om at det i cachebeskrivelsen stod at vi lette etter en fuglekasse. Da kunne magneos fortelle at han fant den med det samme. Slikt liker jeg 🙂 Og så gikk turen bort til den nevnte hytta der vi kunne legge fra oss sekkene før vi gikk for å logge Samsjøen 10 – Åsårlia.

På vei opp i treet

Nå kunne vi ta oss en god pause på terrassen mens vi ventet på at utleggerne skulle komme på hytta si for helgen. Vi ble invitert inn til litt sedvanlig cacheprat, og tiden omtrent fløy i det gode selskapet. Men alt må ta slutt en gang, så vi måtte begynne å komme oss hjemover. Heldigvis fikk vi tilbud om skyss over vannet. Dermed tok vi også turen innom Samsjøen 14 – Furua på vei mot båten slik at jeg kunne klatre litt opp i en fin furu før vi forlot stedet.

En redningsvest når man er på sjøen

På vei over Samsjøen kjørte joinstevik oss innom Langholmen slik at vi kunne få logget denne også. Dermed ble det også logget en cache iført redningsvest på denne turen. Mon tro om det finnes egne challenger for forskjellig nødvendig bekledning på en cachetur? Morsom tanke, men det lar seg nok ikke gjøre å få en slik publisert. Men da er det klart at denne turen hadde stor variasjon både i terreng, i vær og i bekledning 😀

En stille plass

Etter å ha kommet over vannet, og dermed spart oss for en god time gåing, ble det en grei kjøretur hjemover. Vi stoppet dog først på Håen, og kunne se litt utover en liten elv, og deretter på Det e på Ler det skjer siden magneos hadde hatt en DNF på denne tidligere. Det ble mye latter når han oppdaget cachen, sånn sett i forhold til forrige gang han hadde lett etter den. Nå fikk den også 2 nye nick på plass, og vi kunne avslutte turen med for meg 31 funn og ingen DNF. En utrolig fin tur var dermed over i det jeg var hjemme litt over midnatt.

Ferien er i gang 😀

Vikingevent i 2017 også :)

Suveniren for dagens event

Dagens kommuner i Nord-Trøndelag 🙂

Joda, jeg måtte jo naturligvis delta på årets Vikingevent også. Det var vel aldri noe tvil. Greit å kunne si at man har vært tilstede på alle de norske MEGA-eventene 🙂 Så jeg hadde tenkt å planlegge noe, men kom aldri så langt. Mest fordi thomasnb2 trengte 10 cachetyper på samme dag, og dermed startet på en planlegging ved å lage en tur på cachetur.no. En planlegging som ble litt løsere enn jeg tenkte, men for all del, jeg fikk både funn og gode opplevelser av det. Så det er ikke noen klage 🙂

Dagen startet med at jeg ble hentet av Munkeli for å bli fraktet ned til marinen og dagens første event: Liten dugnad på marinen! Dette var et CITO i regi av herren med behovet, og vi kom til en plen som var tilnærmet fri for søppel allerede. Men til tross for at det er trivelig å stå og prate, så må man jo gjøre en innsats, så jeg tok en liten spasertur sammen med Royho for å kunne ha plukket litt søppel i det minste. Og når man da samtidig får pratet enda litt mer, så går tiden fort. Etter litt mer kaffe-drikking på gz og litt fotografering ble det tid for å sette kursen mot Steinkjer…

Besøk fra sør på eventet

Vi fordelte oss i 2 biler; magneos kjørte med Eirik, Idketchup og thomasnb2, mens jeg satt på med Munkeli på vei opp. Nå var det ikke noe tid til stopp før vi var framme på event-plassen. Det vil si, vi måtte ta oss tid til litt handling, og den ble foretatt ved Norges skeiveste butikk – bussmann #10 slik at CO fikk foretatt litt vedlikehold også. Men så var det strake veien.

Vel framme hadde tydeligvis dagens turleder ikke husket på sine forpliktelser ovenfor oss andre, for det var kun han som hadde Egge chirp inne på sin gps. Det gav jo en liten pekepinn over resten av dagen 😛 Jaja, vi fikk nå fram noen koordinater, og kunne delta i letingen alle sammen, og det ble litt leting før vi kunne konstatere funn, og at vi nok hadde passert den flere ganger i og med at vi hadde misstolket hintet. Det er tross alt et hint som gir mening i det du faktisk finner cachen…

Den så jo litt søt ut der den lå….

Deretter var det opp på event-plassen til Vikingevent 2017, og kunne konstatere at det virket bedre organisert enn fjorårets event. Det ble tid til mye prating med både gamle kjente og noen hittil ukjente for meg. Ikke minst fordi jeg tross alt ikke ville ta noen LAB-cacher på dette eventet heller. Jeg skriver jo logger for å kunne huske det som skjer, og cacher der jeg ikke kan skrive logger er uinteressante for meg. Da er det mye mer moro å bruke tiden til fjas og prat 😀

Sverdet måtte jeg jo ta bilde av…

Etter noen timer på eventet ble det klart for en tur ut på jakt etter de cachetypene som manglet. Med i bilen ble også zebastinio, og i en tredje bil kjørte Troksøy på de første cachene. Det medførte da en lang rekke med cachere inn mot Hoøyas stealth cache, som var første cache på planen. Det må ha vært et relativt enkelt funn, da den allerede var signert i det jeg kom fram til gz. Jeg kunne konstatere hvor den var da, så jeg var ikke helt borte 🙂

Greit å ha et nødrom om letingen tar for lang tid?

Vi hadde multien Hoøya i kikkerten i dag, rett og slett fordi magneos er på jakt etter en spesiell multi til en challenge han allerede har signert. Uheldigvis for han så kunne ikke denne cachen her kvalifisere han på den challengen, så han må lete videre etter en annen multi. Og vi gikk enda litt lenger ut for å plukke Hoøya – en av flere #1 og egentlig enda et par andre tradisjonelle cacher før vi plukket sluttboksen på multien. Men det ble med den ene, fordi vi ikke hadde helt oversikt over stikartet, og flere ganger oppdaget at det var litt vel mye terreng opp til boks nummer 2 i denne serien. Og det hadde vi vel egentlig ikke helt tid til. Så det fikk bli med nummer 1 denne gangen her.

Flott utsikt

Neste cachetype på listen var brevboksen Steinkjer letterbox. Denne hadde jeg vel egentlig løst i forkant av forrige MEGA-event her, men den gangen kom jeg aldri i nærheten av den. Denne gangen var den satt opp på planen av andre, og da ble det besøk også. Vi parkerte bilene på grei parkering, og kunne gå gjennom lukta og bort til gz temmelig greit. Der fant vi ut at vi ikke trengte noen kode for å åpne boksen, men vi fant i alle fall en logg vi kunne signere, og jeg fant også et stempel som jeg kunne ha med meg til samlingen min av brevboks-stempler (altså avtrykket av den altså). Denne cachen ble forøvrig min cache nummer 5200, uten at det er stort å feire da 😀

Var det natur-reservatet vi luktet sånn?

Nå kjørte vi ut i retning av Snåsa kommune, og plukket et par raske mystery i serien Hunderaser på veien vår. Enkle og greie funn ble de begge. Ved den siste av de fant vi ut at vi neppe kom til å rekke ut til Snåsa uten å få veldig stor tidsnød, så de andre i følget får bare vente på den kommunen. I stedet fant vi en tradisjonell ikke så langt unna som vi skulle ta. Jeg trodde de mente den enkle tradisjonelle langs veien, men neida. Djevelen ved Fossemvatnet skulle tydeligvis til pers. Dermed ble det lang tids leting for alle mann. Det gjorde at jeg fikk se mye av området som jeg ikke hadde sett for meg å se, men tiden gikk den. Heldigvis ble det funn etter litt hjelp av en tidligere finner, så det var ikke helt bortkastet tid. Og på veien ut måtte jeg bare igjen konstatere at enkelte starter noen prosjekter de ikke klarer å fullføre 😀

Viktig med en port selv om man ikke har gjerde da.

Vel framme ved bilene igjen kunne vi gå en liten tur over brua, beundre utsikten nedover elva, og signere loggen til Fossembrua også. Det er vel slike enkle funn jeg mer ser for meg når man er på jakt etter et stort antall cacher på en dag 😀

Flott utsikt nedover elva.

De neste to cachetypene på programmet var en wherigo og en earthcache. Steinkjer reverse Wherigo ble ikke jeg med på i denne omgangen, rett og slett fordi jeg ikke hadde lyst til å gå den ruta de andre ville gå for å logge cachen. Jeg mente vi burde parkert litt anderledes, og heller fulgt en grei sti inn mot den (jada, vi visste hvor den lå), men noen gikk raskt avgårde, og da fikk de lov til å gå alene for min del. Den cachen ligger der til en annen gang også. Og Marmor ved Steinkjer Kirke har jeg allerede logget, så da benyttet jeg heller anledningen til å se på bysten som stod ved siden av kirken jeg 😀

Byste like ved kirka

Nå var det på tide å sette kursen for Trondheim igjen, da tiden gikk mot kveld. Og på veien så lå det naturligvis noen flere mystery som skulle beøskes også. I tur og orden ble SliterneMæresmyraKryssordetGo for it! og Stamphusmyra mystery – langs leden besøkt. Det ble raske funn der jeg på et par av de knapt var kommet fram før cachen var funnet og vi kunne dra videre. Jaja, sånn er det å kjøre i følge 😀

Det frista litt å si at man er sliten…

På vei inn mot Rinnleiret militærleir – NDR ble det klart at det egentlig ikke var laget en skikkelig plan på denne turen 😀 Den første bilen fulgte tydeligvis bare gps-pila, og forventet at den tok de fram dit vi skulle. Det var bare et lite problem…. Vi møtte et gjerde der gps’en mente vi burde kjøre. Litt studering av kart og koordinater ble gjort, og så kjørte Munkeli en liten vei rundt og kom fram til det stedet vi skulle til. Det er sikkert at de beste mystery-løserne satt i den andre bilen, men navigering, det kan vi i vår bil 😀 😀 😀

Nå skulle vi egentlig bare kjøre rett tilbake til Trondheim, men plutselig dukket det opp en D5 på noens gps. velkommen te Åsen har blitt logget av Munkeli og magneos før, men noen av oss andre kunne jo da signere denne. Bilen til Munkeli skulle jo ha det meste av godt cache-verktøy med seg. Men tydeligvis ikke det vi helst trengte for å komme til loggen. Så det ble litt styr før den omsider kom fram i dagslys og kunne bli signert. Takk til thomasnb2 for å sørge for at denne ble med på turen 😀

Greit å ikke se mot E6 hele tiden

Videre inn mot Trondheim ble det klart at vi hadde veldig god tid, så jeg fikk Munkeli til å kjøre innom Challenge – The Matrix slik at jeg kunne signere denne. Årsaken er veldig enkel: sånn rent bortsett fra at jeg er kvalifisert for den, så er det en annen challenge jeg tenkte å kvalifisere for også, nemlig Challenge: 555 redux som ligger i Skedsmo i Akershus. Om jeg noen gang klarer å få signert denne loggen er jo en helt annen sak, men kvalifisere meg til den, det vil jeg. Og siden jeg var ute og logget en med 5/5 i går, og det er begrenset med cacher med 5/5-rating som jeg kan plukke i slike dager på rad, så måtte jeg bare benytte sjansen til å forsøke å kvalifisere til denne nå. Og etter et raskt stopp var mitt nick signert i denne challengen, og dag 2 av 5 var unnagjort 🙂

Dagens siste cache-stopp ble eventet Når enden er god er alt ting godt… som Munkeli holdt ved Festningen klokka 21.30. Vi ankom området litt tidlig, og kunne konstatere at vi ikke var de eneste som tenkte å benytte området her i kveld. Men vi fant en liten plass litt unna, og dermed forsvant thomasnb2 ut og opp i trærne litt. Den gutten klarer jo ikke å sitte stille for lenge. Han kom ned igjen til selve eventet da, så han fikk også delta i den sedvanlige cache-praten. Dermed ble det en fin avslutning på denne cache-dagen, og jeg kan notere meg for 20 funn i dag. Kunne sikkert ha stress-cachet meg til flere cacher, men det har rett og slett bare vært en trivelig dag med funn jevnt over.

Han klarer bare ikke være på jorda for lenge

Så tusen takk for følget gjennom dagen til Eirik, Idketchup, magneos, Munkeli og thomasnb2 😀

En trivelig avslutning

Jula er vel ferdig…

Jeg husker enda hvor mye jeg sleit for å komme i mål med en adventscache tilbake i 2013. Og jeg var ikke den eneste som sleit med den heller. Vi var flere som opptil flere ganger mente den aktuelle cachen var uløselig siden jula kom og ingen klarte å få has på den. Selv når CO begynte å nevne den, så var svaret fra meg: arkivere den kanskje? 😀 Men tiden gikk, noen fikk FTF på den, og den gikk litt lenger bak i hjernebarken. Ikke alt for langt bak, men langt nok til at den ikke irriterte lenger. Men etter å ha fått den modnet og alt det der, så hadde jeg nå koordinatene klare, og jeg så at den var på vei til å bli en ensom cache. Så dagens tur var klar for lenge siden, jeg skulle nemlig få omgjort denne til et smilefjes nå.

Etter å ha fortalt de andre om mine planer for dagen, så ville magneos være med på en tur, forutsatt at vi tok noen flere cacher på turen. Og det er jo ikke meg i mot, må vite. Så etter jobb ble det buss ned til byen for å bli plukket opp langs gata, og deretter begi oss ut til Jonsvannet for dagens opplevelser. Været var upåklagelig, eller nesten litt for varmt. Men det skal man vel ikke klage på, har jeg hørt.

Dagens første stopp ble mystery’en En stein i en skog på et nes i et vatn i Trondheim som vi har kjørt forbi mange ganger denne vinteren. Men siden den ikke er vintersikker, så har det aldri blitt noe stopp her. Men i dag var det på tide å sjekke løsningen på den. Vi parkerte på angitt plass, og fikk en liten rusletur inn i naturen langs gode stier, selv om det var tendenser til vått underlag til tider. Vel framme ved steinen kunne vi konstatere en god utsikt og en stein som vi kunne bruke som bord under loggingen av cachen 😀

Stille og rolig på en slik fredags ettermiddag.

Ikke så langt unna ligger det en cache i serien Miljøgeocache  også, nemlig nummer 4. Så denne var det da greit å kunne ta turen til innom i samme slengen. En grei parkering og litt skogs-sti til vi var framme. Jeg så en plass der jeg trodde cachen var, men der tok jeg feil gitt. I mellomtiden gikk magneos rett bort til cachens gjemmested (feigt, han så på gps’en sin han…) og kunne fort plukke den fram. Og til den fortsatt gode utsikten, så kunne vi signere oss inn i loggen før vi returnerte til bilen.

Det gir litt ro og se utover slik

Videre på vei rundt vannet lå det en mystery i kategorien 5/5 som nylig var blitt løst. Ikke at jeg har bidratt stort til akkurat denne cachen, men det betydde at vi kunne sjekke tilstanden på den. Og etter en liten tur ut fra bilen kunne vi se rett opp i et tre, og finne ut at der oppe, der hang det jaggu en cache gitt. Nå er bilen til magneos godt utstyrt på slike turer, så en liten tur fram og tilbake på den, så kunne vi prøve å komme oss opp til loggen. Og i dag var det magneos som begynte forsøket. Og det ble ikke bare med forsøket heller. Men så var det problemet med å holde kontroll på alt som trengs å ha kontroll på da…… Ned kom først lokket på cacheboksen, før loggen også kom. Dermed kunne jeg signere en 5/5 stående på bakken, før jeg måtte klatre opp til magneos med loggen igjen. Så da fikk jeg en tur opp i treet jeg også, og ikke bare en tur på en Endeløs landevei 😀

Neste stopp på programmet var enda en i serien Miljøgeocache, denne gangen nummer 14. Vi parkerte greit, men tok som sedvanlig feil rute inn mot cachen. Terreng 1,5 ble plutselig mer terreng 2,5. Og etter litt bushing og undring på hvor vi var på vei, og noen fine plasser der cachen kunne vært gjemt, og så plutselig var vi på mer rett terreng-nivå. Da var cachen enkel å finne også, og vi kunne se litt på bekken som gikk ved siden av også. Alltid like fint å få med seg slike opplevelser også 🙂

Hey, det var vann her jo….

Nå var turen kommet til Jul13-05 Ei lita førjulsoppgåve ok67 #82. Det var i dag 1 år siden forrige gang denne ble besøkt, og nå skulle den til pers. Til tross for litt terreng og litt natur, så var det nesten rett på denne nå. Det hjalp jo på at magneos var med i gruppa som var forrige finner da 🙂 Men fram til den skulle jeg, det var ikke snakk om noen DNF på denne nei. Og funn ble det 😀 Jeg fikk signert loggen og konstatert at jeg skulle tilbake til bilen også. Så da var det bare å begi seg i vei. For utsikten var det ikke noe særlig å si om på dette besøket i alle fall 😀

Utsikten manglet jo.

Når vi startet dagens tur, så hadde magneos et forslag om at vi skulle ta turen innom Under stein som ble publisert i går. Jeg hadde nesten ikke noe valg, for der hadde han allerede en logg klar for den. Så enda en cache som ikke hadde DNF som en opsjon 😀 Vi parkerte i grei avstand til cachen og gikk til vi oppdaget steinen. Joda, det det var så selv vi klarte å se den 😀 Men så var det å finne loggen da. I henhold til cachenavn og attributter var det klart hvor vi måtte lete. Men å komme seg dit da? Det var enklere tenkt enn gjort. Men joda, tilslutt kunne jeg få fingrene på cachen og kunne logge den også. Ikke like rein som da jeg startet leitinga, men hva gjør vel det?

Hva med å passe på skiltets velstand?

Turen sammen med magneos var nå over, og jeg kom meg hjem til litt mat før neste etappe. Det skulle jo være et event ute ved Værnes i dag, og siden Munkeli skulle ha med seg både Idketchup og thomasnb2 utover, så var det plass til meg også. Så klokka kvart over ti var jeg nok en gang ut av huset. Man har da ikke behov for å sitte inne hele tiden 😀 Jeg ble plukket opp av nevnte sjåfør før vi via en rask opp-plukking av de to siste kom oss ut til eventet. Litt spørsmål om parkering, men den løste vi ved at noen kjøpte seg en is, slik at vi kunne stå på bensinstasjonen. Og som vanlig gikk klokka fort når mange cachere er samlet, så plutselig var klokka nærmere midnatt når vi var på vei hjem. Og vi som har en lang dag i morra også 😀

Men her gikk det da ikke noe tog…

Dagen i dag endte derfor med 7 funn for min del. Godt fornøyd med denne ettermiddagen, med andre ord 🙂

En challenge gjøres ferdig

Kart over hvor dagens tur gikk

Over lengre tid har det vært jobbet mot å kunne kvalifisere til challengen 555-Klubben Trøndelag – TTM#11. Etter noen stormskritt i fjor og en litt spontan tur tidligere i år, så stod det bare igjen 1 cache på lista vår. Det vil si, på lista til magneos, Munkeli og undertegnede. Vår siste sammensvorne, thomasnb2, har fortsatt igjen en tradisjonell cache også, muhahaha. Men for oss tre førstnevnte, så har det kun vært BP#04 Løkkstadåsen som har manglet en liten stund nå. Og gjennom vinteren har vi lagt angrepsplaner for å kunne plukke denne også. Og da jeg på fredag la ut agn til de tre andre om å plukke denne i dag, så ble det klart for tur.

Utpå formiddagen ble det begynt å avtale tidspunkt, og plutselig var det på tide for meg å ta bussen ned til thomasnb2 for å møte magneos der. Munkeli hadde et annet ærend på veien, slik at vi møttes litt innover på veien vi planla å kjøre så langt vi kunne. Vi hadde et greit utgangspunkt, Munkeli kjente noen som bodde i nærheten, og vi skulle være høflige og spørre om lov til å parkere til og med. Det vil si, det fikk være Munkeli sin jobb 😀 Og den gjorde han med glans, da vi fikk lov til å stå der mens vi gikk på jakt.

Utsikt da vi startet

Utrustet med vann, joggesko og gps skulle vi takle det meste, så vi fulgte noen stier så langt vi kunne. På veien oppover Løkkstadåsen fant vi noen edelgraner, og det resulterte naturligvis i et lite foredrag fra Munkeli om hvordan disse trærne bærer sine kongler, og et påfølgende foredrag fra magneos om hvordan det kan ha seg at Munkeli har så mange edelgraner på rekke og rad i hagen sin. Jeg sier bare stakkars den fuglen som stod bak den spredningen med sin edelgran-sjuttu, sånn i følge magneos 😀

Edelgran gav grobunn for informasjon…

Og enda gikk det mer opp. Og litt ned, og enda litt opp og så var det bratt mens det gikk nedover igjen. Det var plasser der det ikke fristet å sette foten for hardt ned i tilfelle mosen ikke holdt helt, og det var litt usikkert hvor første tre var, som ville holde et voksent menneske i fri fart nedover.

Bratt var det gitt

Men sakte og sikkert kom vi oss fram til leteområdet vårt. Vi spredte oss litt utover for å dekke et greit område, og plutselig hadde vi funnet boksen. Jeg synes det er litt morsomt med loggbøker som er litt mer enn de vanlige, og denne var helt klart hjemmelaget. En ekstra spiss på å finne den siden cachen er såpass gammel også 🙂

Egenlaget loggbok 🙂

Etter å ha forsøkt å få et godt bilde av utsikten, så bushet vi litt mer til vi kom fram til våre egne spor på gps’en. Derfra var det jo bare stiene tilbake til bilen, men det tok likevel litt tid. Og når man da oppdager både hytter som ikke er helt ferdigbygget og andre ting som trigger humoren i oss, så er det klart at vi utnyttet tiden bra 😀

Ikke helt ferdig kanskje?

Nå gjenstår det bare å signere selve challenge-loggen, men det blir ikke gjort bare sånn som en vanlig cache. Den challengen skal jeg ha som en milepæl. Jeg vet bare ikke hvilken enda 🙂

« Eldre innlegg